Spredning av aske

Dette er ikke noe jeg stadig går og tenker på, men noen tanker som dukker opp år om annet.
For over 10 år siden, var reglene om at "en måtte søke etter sin død, om en ønsket at asken skulle spres" ett eller annet sted. Søknaden måtte være underbygget av en erklæring fra den avdøde og undertegnes av alle (?) etterlatte og det var strenge regler for hvor asken kunne spres.

Nå er dette lempet litt på.
Asken må ikek strøs 'utaskjærs' eller på en fjelltopp, men allikevel utenfor steder der det er mye almen ferdsel og ikke drikkevann.

Samtidig kan en selv søke før sin død.

Hvorfor jeg tenker på dette av og til?
Det er ikke alle som trenger en grav å gå til. Slik jeg ser det, så har en minnene  på godt og vondt, i sin hukommelse.
Å ha en grav som en ikke har mulighet til å besøke, skaper gjerne vond samvittighet.

Jeg vet at jeg kan søke om at asken etter meg, skal sprs et bestemt område.
Jeg vet også at om denne søknaden blir innvilget, så trenger ikke mine etterkommere å kremere meg og spre asken:-)

Jeg vet bare at jeg skal sjekke hvilke regler som gjelder i Hedmark.