Dag 03 - Foreldrene mine

Å fortelle om foreldrene mine og mitt forhold til de, blir veldig todelt.

Mora mi:

Tror jeg bør fortelle litt om moren min.

Hun var nest eldst av 8 søsken. Barndomshjemmet hennes var et småbruk o ettersom det kom flere barn, ble det trangt. Før hun ble konfirmert, ble hun tjenestejente på en gard hvor hun arbeidet for mat, husrom og klær fram til konfirmasjonsdagen. I lønna inngikk også konfirmasjonsklær.

Etter konfirmasjonen fortsatte hun som tjenestejente på samme garden.

I samme grenda var min far tjenestedreng og min mor ble gravid, de giftet seg og hun fødte sitt første barn like etter at hun ble 19 år. Mine foreldre bygget opp et småbruk til sammen og det ble etter hvert 5 barn.

Min mor største ønske, var at hun ønsket hun hadde fått seg en utdannelse og ’blitt til noe’. Hva  for noe, kan jeg aldri huske at jeg hørte hun sa noe om.

Tidlig i min barndom ble hun syk og det preget livet hennes (og mitt) fram til hun døde da jeg var 23 år.

I disse 18 årene opplevde jeg hele tiden at vi måtte ta hensyn til at hun var syk.

Jeg var den yngste og økonomien ble etter hvert bedre og hun satte sine forventninger til at jeg skulle leve det livet hun hadde gått glipp av, bli til  ’noe’

Jeg kan ikke huske en eneste gang at min mor var fornøyd med noe jeg gjorde/presterte.

Tilslutt endte det med at jeg  satte grenser og sa fra at jeg kom til å leve mitt eget liv, forsøke å finne det innholdet jeg ønsket. Da var jeg 22 år.

Av og til undres jeg på om vi hadde blitt mere på bølgelengde om hun hadde levd lenger?

Faren min:

Faren min var en tøff sliter med masse humor og omsorg.

Han var eldst av 9 søsken og hans foreldre og søsken bodde på en liten husmannsplass, veiløst, ’langt ute i skogen’. De første årene han gikk på skolen hadde han 8 km skolevei morgen og kveld. Som 8-9åring kom han som gjetergutt og dreng til en gard.

Når min far fortalte om de årene han voks opp hos andre, så fortalte han om mye spillopper og moro. Jeg tror at det var mye som ikke var bra, men han distanserte seg fra det. En gang sa han at det var slik det var og ikke noe å gjøre med, dermed fikk en gjøre det beste ut av det. Er det fra min far jeg har fått min galgenhumor?

Min far hadde hest. Vinterstid kjørte han tømmer i skogen og lå borte i koie en til to uker i slengen. Vår, somm og høst tok han leiearbeid med hesten – det var våronn, høyonn og potetonn.

.Fra 10 – 11 årsalderen ble en av ’pliktene’ å gå på ski en gang i uka eller i helga, med matforsyning av melk, og brød og ’Magasinet for alle’ i sekken.

Dette var en ’plikt’ jeg likte veldig godt. Å komme til koia, få omsorg og varme  og attpå til svart kaffe av en skitten kopp!

Når jeg tenker tilbake, var den tiden jeg tilbrakte sammen med faren min, enten på besøk i tømmekoia eller når jeg var med når han var på onn med hesten, bare preget av varme.

Jeg husker en sommer i høyonna hjemme, det var varmt og å hesje høy var aldri noe kjekt arbeid. Så – en dag stakk jeg til skogs og plukket blåvær i stedet. Det var ikke så mange litrene jeg hadde med hjem, men – da jeg kom ut på jordet igjen så sa han: ”Får jeg også litt blåbærmelk til kvelds?”

I min voksne tilværelse var han en god samtalepartner i mange år.

Han var realistisk, kunne se en sak fra mange sider, men – også trassen og sta om han ønsket å være det.

Far hadde en livsglede jeg ikke ha møtt maken til.

Er det noe rart at han er et ideal for meg?